2017 var et år preget av mye mediedekning og sterke politiske debatter vedrørende ideelle og kommersielle aktører innen barnevernet i Norge. Det samme har vært gjeldende innen helsevesenet og barnehageområet. Spesielt i opptakten mot stortingsvalget sist høst.

Polemikken i debattene synes å ha medført at flere har vansker med å skille mellom de ulike typene formål for de ulike aktørene. Overskrifter som «Bufdir avslutter rammeavtaler med ideelle fosterhjemsleverandører» bidro heller ikke til at skillet ble klargjort. Tvert om synes den type fokus i mediene å medføre at ideelt og frivillig arbeid innen barnevernet synes å bli tolket som kommersielt privat barnevern hvor det tas ut økonomisk utbytte. Jeg ønsker gjennom denne artikkelen å klargjøre dette skillet noe slik at distinksjonen blir mer tydelig.

Ideelt arbeid har som formål å være et supplement til offentlige velferdstjenester. De er som oftest organisert som stiftelser, foreninger eller samvirkeforetak. Deres formål er ikke-økonomisk utbytte, men å tilby kvalifiserte velferdstjenester til offentlig barnevern, helsevesen med mer. Forskjellen på frivillig- og ideelt arbeid er at de frivillige har en  annen rolle. De tilbyr ulike former for tjenester som skal være et supplement til barnevernet, og de tilbyr ulike aktiviteter, hjelp og oppfølging til barn, unge og familier. Mange av disse er gratis-tjenester. Aktører som tilbyr slike tjenester er viktige ettersom  oppgavene kanskje ellers ikke ville blitt løst.

Hos ideelle aktører har de ansatte ordnede arbeidsforhold og betingelser på lik linje med ansatte i offentlig sektor. Noe som trygger ansatte sine arbeidsvilkår. Slike vilkår har en økonomisk kostnad.

Mange av de offentlige tjenestene vi har i dag er startet opp som frivillig- eller ideelt arbeid og senere overtatt av det offentlige. Dette betyr at frivillig- og ideelt arbeid har sin historie i innovasjon og tjenesteutvikling av velferdstiltak ut i fra befolkningens behov for hjelp og bistand.

Den ytterste venstresiden i norsk politikk ønsker at det offentlige skal ta hånd om og eie alle velferdstjenester. Dette mener jeg er feil ut i fra at de frivillige- og ideelle aktørene historisk sett har vært en pådriver for innovasjon og velferdsutvikling. Ved et gjennomgående offentlig eierskap vil strukturelle mekanismer påvirke innovasjonskraften negativt slik at utprøving av nye tjenester og tiltak reduseres. Norske borgere og velferdsstaten er tjent med et mangfold av aktører som sikrer nytenkning og innovasjon. Samt en viktig bredde i ulike velferdstilbud. Dette argumentet støttes av majoriteten av de politiske partier og ligger til grunn for Stortingets flertall om at Norge skal ha en ideell- og frivillig sektor. Men hva er egentlig forskjellen på ideelt-, frivillig- og kommersielt arbeid innen barnevernet?

Forskjellen ligger først og fremst i den ideologiske forskjellen i å ta ut økonomisk utbytte eller ikke. Der hvor frivillig og ideelt arbeid ikke har dette som formål har kommersielle eiere som mål å oppnå avkastning på investert kapital. Ettersom det ved lov ikke er regulert hvor stort utbytte private eiere har anledning til å ta ut av kommersielle barnevernsselskaper utgjør Norge et lukrativt marked.

En annen forskjell er at arbeidsvilkår og betingelser hos ideelle aktører jevnt over er bedre enn hos kommersielle aktører. Forskjellene kan gå på ansettelsesform, arbeidsmengde, pensjonsrettigheter med mer .

Likheten mellom frivillige-, ideelle- og kommersielle aktører i barnevernet er et mål om å løse oppgaver som det offentlige selv ikke ønsker å løse. Det er ulike årsaker til at det offentlige ønsker, og forsåvidt også trenger, en gitt andel tilbydere av tjenester. En viktig årsak er fleksibilitet. Frivillige-, ideelle- og kommersielle aktører kan være mer fleksible i sin organisering og innovative evne enn det offentlige. Noe som igjen gir det offentlige større fleksibilitet ved å benytte seg av slike aktører, og som til syvende og sist gir barn, unge og deres familier tilgang til fleksible tjenester.

Jeg håper denne artikkelen har gitt innblikk i noen likheter, men først og fremst hvilke forskjeller som er mellom frivillige-, ideelle- og kommersielle barnevernaktører.