Opptakten til det vi ser i dag kan tilskrives til det Margaret Thatcher innførte i Storbritannia på 1980-tallet, og som senere bredte om seg i mange deler av verden.

På 1990-tallet kom det også for alvor til Norge og ble kjent som New public management (NPM). Formålet med innføringen av denne styringsreformen var at konkurransemarkedet skulle gi billigere og mer effektive tjenester. Det foreligger i dag forskning fra 30 år med NPM i Storbritannia, som viser at målet med reformen har feilet. Tjenesten har blitt dyrere og effektiviteten ikke økt. I Norge ser vi det samme, i tillegg til at markedsliberalismen har gitt flere millionærer.

Vi har i de senere ti-år virkelig sett resultatene av innføringen av NPM innen barnevernet. Offentlig anskaffelse og anbudsprosesser erstattet på 1990-tallet samarbeidsavtaler, hvor det offentlige hadde et tett samarbeid og kontroll med tilbydere gjennom samarbeidsavtaler.

Kommersielle krefter hegnet om anbudsprosesser og markedsstyring, noe vi nå tydelig ser ble starten på en gullalder for private kommersielle krefter og en tid hvor vi har sett (alt for) mange eksempler på den enorme veksten og fortjenesten de private kommersielle aktørene innen barnevernet i Norge, har henter ut til sine eiere.

Dette er midler som i stor grad skulle gått til barn, unge og familier med særlige behov og ikke til å gjøre rike konserneiere og kommersielle aktører enda rikere. Det offentlige har i også den senere tiden blitt utsatt for sterke krefter med kommersielle motiver.

Steg Norge har en grunnleggende ikke kommersiell verdiplattform. Vi er tilhengere av en sterk offentlig kontroll av oppgaver det offentlige har ansvar for. Der hvor det trengs supplement til offentlige oppgaver, vil vi samarbeide rundt levering av tiltak og tjenester.

Det må nå vises politisk vilje og gjennomføringskraft for å unngå en videre vekst og tilnærmede monopollignende tilstander for noen store kommersielle konsern. Flere av disse er i tillegg ikke norske, og det er lite fremtidsrettet at offentlige velferdsoppgaver skal legges ut på anbud i hele Europa.

Det er dypt uetisk å la sårt tiltrengte midler, midler tiltenkt utsatte grupper i samfunnet, som barn, unge og familier. Disse er selv ikke i posisjon til å hverken forstå, ta opp kampen mot, eller på andre måter ha mulighet til å kjempe om disse kronene, slik at de ikke havner hos profittjegere, som konsernbidrag eller plasseres i skatteparadis. Dette er midler som i meget stor grad skulle gått tilbake til offentlig velferd gjennom f.eks. stimulering til forskning, innovasjon i velferden, økt kvalitet på tjenestene, og til at det offentlige kan kjøpe tiltak til flere barn og unge.