Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) avsa i går dom i den fjerde av totalt ni barnevernssaker mot Norge. I denne saken mente EMD at norske myndigheter hadde handlet i strid med morens rett til familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8.

Derfor stiller vi oss spørsmål hvordan denne slutningen kan få betydning for det praktiske barnevernsarbeidet?

I denne artikkelen mener Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter at EMD legger til grunn at alle barnevernsvedtak i utgangspunktet er midlertidige, og at Norge (les; barnevernet) har en positiv plikt til å legge til rette for samvær for at barn og foreldre skal kunne beholde et minimum av bånd seg i mellom.

EMD sin juridiske praksis bygger på viktige verdier. I praksis betyr det at vi som jobber innen fosterhjemsomsorgen må innrette vårt daglige arbeid for å etterleve de samme verdiene. Det betyr at fosterforeldre må ha et positivt menneskesyn overfor barn og biologiske foreldre. Fosterforeldre må leve med usikkerheten om at deres barn kanskje kan bli tilbakeført. De må stimulere og motivere barn til å opprettholde kontakten med biologiske foreldre. Også i situasjoner hvor samvær oppleves som negative for barna. Dette kan være krevende øvelser som genererer sterke følelser. Vår tilnærming er å samforstå med våre fosterforeldre. Samtale om verdiene, avdekke følelsene og snakke om disse. Løse opp spenninger og fortvilelse før vi tar valg og prøver ut handlinger i praksis. Der er vår oppgave å trygge og forstå barnet. Samtidig er det vårt ansvar å beskrive belastningene for barna overfor barnevernstjenesten.